Altså, helt sia vi va liten har vi blitt fortalt at når en gutt erta oss så likte han oss egentli, han bare visste ikke kordan han skulle vise det.
E det rart at vi tar det her med oss, å forelske oss i den som oppføre sæ mest dritt? Æ slit i alle fall med å forelske mæ i gutta som e snill, æ falle alltid for "badboy"genet. Og æ vet med sikkerhet at æ ikke e den eneste. Det ekke gøy med gutta som oppføre sæ bæsj, eller gutta som spille kostbar. Du vet at dæm elske det når du gir dæm oppmerksomhet, og dæm vet at ved å spille kostbar blir vi enda mer gira. That's just the way we go! Dessverre. Æ klare ikke la vær å gi dæm oppmerksomhet heller, for man tenke jo at en gang må dæm jo se dæ! Faren e jo at man blir for påtrenganes. Egentli burde man bare spille spillet dæmmes tilbake, og være litt kostbar sjøl. Ikke helt kostbar, men litt...
Kanskje det hjelpe...
Uansett, badboys på godt og vondt, in my heart! <3
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
AMEN
SvarSlett