Det har vært ei utruli tung tid i det siste. Æ har bare følt for å gå hen og dø, ingenting har føltes verdt å leve for, og æ e bunnærlig her. Grunn til at æ skriv det her så rett fram i bloggen e at æ trur at det kan hjelpe mæ.
Æ ser likevel en sjanse, en sjanse for at ting skal bli bedre. Æ trur, som en håpløs optimist, at ting engang blir bedre. Og æ trur at den engang e nært. Det må æ bare tru, hvis ikke e det ingenting igjen...
Over og ut, vi snakkes?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar