TTT: T-banen, takk, tikk

Åh, kor æ elske t-banen. Alle de forskjellige inntrykkan du får. Fra naturn eller bylivet utfor, passerende t-bana, folk på stasjonan, og ikke minst, folkan som e inni samme vogn som dæ. De gladeste folkan e overraskanes nok ikke fra Oslo. Dæm e fra utlandet. Det kan være innvandrera så vel som turista. Men dæm e i alle fall de kosligste!
I dag møtte æ en mann, som va innvandrer, og vældi interessert i å snakke norsk til mæ. Han sa mye takk til mæ, kanskje fordi æ faktisk tok mæ tid til å prate med han, eller kanskje fordi en norsklærer en gang sa til han at det e et ord som får nordmenn glad. Vi e for dårlig til å takke hverandre. Takke for maten, takke for at nån gidda å være med dæ og shoppe, takke for at farn din kjørte dæ til en kompis, takke mora di for at ho kjøpte godteri til dæ, takke bussjåførn som hjalp dæ med bagasjen, eller piloten som fikk flyet ditt trygt ned på bakken.
Det e så viktig å takke. Og e det ikke koseli å bli takka? Få en bekreftelse på at du betyr nåkka, at du gjør nåkka bra?

Så æ vil bruke det her blogginnlegget til å takke nån.
Æ vil takke:
Therese, fordi ho har vært den beste vennen nån kan tenke sæ.
Fredrik, for at han alltid e der.
Enya, for å bare være den fantastiske person ho e!
1MDA, for å være den beste klassen æ vet om.
Magnus, for alle samtalan våres.
Hele familien min, for at dæm stille opp uansett.
...og alle andre som har gjort en forskjell. (nevne nån: mannen på tbanen, flyvertinna som spanderte mat på mæ, dama på butikken som va snill og hjalp mæ med å få på kjolen)